17.02.2015 11:06

Nedenfor følger en fri oversettelse av "SPECIFIC GUIDELINES FOR ASSESSMENT OF INERT, INORGANIC GEOLOGICAL MATERIAL" som er utarbeidet av National Oceanic and Athmosperic Organization (NOAA) for at nasjonale myndigheter skal kunne bruke den som en veiledning for deponering av inerte, uorganiske, geologiske masser iht. London konvensjonen av 1972 og Londonprotokollen av 1996.

Spesifikke retningslinjer for vurdering av inert, uorganisk , geologisk materiale

1 Introduksjon

1.1 Retningslinjene for vurdering av avfall eller annet materiale som kan anses som deponiavfall refereres til i «generelle retningslinjer», samt «spesifikke retningslinjer» for vurdering av inert, uorganisk, geologisk materiale, er ment å benyttes av nasjonale myndigheter ansvarlig for deponiregulering og inneholder mekanismer for å veilede nasjonale myndigheter i arbeidet med å evaluere søknader om deponering i henhold til bestemmelsene i London konvensjonen fra 1972 og London protokollen fra 1996.

Vedlegg 2 til 1996-protokollen legger vekt på å gradvis redusere behovet for å bruke sjøen til dumping av avfall. Videre påpeker den at avvik fra forurensningskravene forutsetter streng kontroll med utslipp og spredning av forurensende stoffer og bruken av vitenskapelig baserte prosedyrer for å velge hensiktsmessige alternativer for avfallshåndtering. Når disse retningslinjene benyttes, må usikkerhet i forbindelse med vurdering av skadevirkninger på det marine miljø vurderes og en føre-var-tilnærming anvendes for disse usikkerhetene. De bør benyttes med tanke på at utslippstillatelse ikke fjerner plikten til å gjøre ytterligere forsøk på å redusere behovet for deponering.

1.2 1996-protokollen til London-konvensjonen 1972 følger en tilnærming der deponering av avfall eller annet materiale er forbudt med unntak av de materialer spesielt opplistet i vedlegg 1. Det er de inerte deponimaterialene i denne listen dette dokumentet gjelder for. London-konvensjonen 1972 forbyr deponering av visse avfallstyper og annet materiale som er angitt i konvensjonen. Retningslinjene i dette dokumentet tilfredsstiller kravene i konvensjonen og listen over stoffer som ikke er tillatt å deponere i sjø. Når disse retningslinjene benyttes, må de ikke ses på som et redskap for å revurdere dumping av avfall eller andre materialer som strider med annex 1 i London konvensjonen 1972.

1.3 Figur 1 gir en klar indikasjon på hvilke stadier viktige beslutninger skal tas, og er ikke utformet som et konvensjonelt "avgjørelsestre". Generelt bør nasjonale myndigheter bruke flytskjemaet på en iterativ måte som sikrer at alle trinn blir vurdert før det treffes vedtak om å utstede en tillatelse. Figur 1 illustrerer forholdet mellom de operative delene i vedlegg 2 i 1996-protokollen og inneholder følgende elementer:

Avfallskarakterisering (kapittel 4) (kjemiske, fysiske og biologiske egenskaper)
Vurdere avfallsbegrensning og alternative avfallshåndteringsmåter (kapittel 2 og 3)
Handlingsliste (kapittel 5)
Identifiser og karakter deponisted (kapittel 6) (deponisted valg)
Bestem mulige konsekvenser og forbered konsekvensanalyse(r) (kapittel 7) (Vurdering av mulige virkninger)
Utstede tillatelse (kapittel 9) (utslippskrav og tillatelser)
Implementere Prosjekt og tilsyn (kapittel 8) (Monitorering)
Feltmonitorering og vurderinger (kapittel 8) (Monitorering)

FLYTSKJEMA

1.4 «Retningslinjene i dette dokumentet gjelder spesielt for inert, uorganisk, geologisk materiale. Bruk av disse retningslinjene representerer hverken strengere eller mindre strengere krav enn de som står i “Generic Guidelines 1997. »

2 Avfallsforebygging

2.1 Den innledende fasen i å vurdere alternativer til deponering, skal dersom hensiktsmessig, inkludere en evaluering av:

Vurder typer, mengder og relative farer. Da massene er inerte, begrenses de relative risikomomentene til fysiske farer.
Beskrive produksjonsprosessen og avfallskilder i produksjonsprosessen
Vurdere gjennomførbarhet av forebyggende tiltak og muligheter for avfallsreduksjon
1. Renest mulig produksjonsteknikk (BAT)
2. Optimalisering av produksjonsteknikker
3. Alternativer
4. Lukkede produksjonssløyfer (resirkulering av vann, kjemikalier etc.)

2.2 Generelt, dersom gjennomgangen avdekker at det finnes muligheter for avfallsforebygging ved kilden, forventes det at søkeren formulerer og implementerer en strategi for avfallsreduksjon i samarbeid med nasjonale og regionale instanser som inkluderer spesifikke avfallsreduksjonsmål og planlegging av ytterligere gjennomganger av avfallsforebyggingen for å sikre at disse målene blir oppfylt. Vedtak om utstedelse eller fornyelse av tillatelse skal sikre at det er samsvar med eventuelle resultater av avfallsreduksjon og de forebyggende krav.

2.3 For denne materialkategorien er det mest relevante temaet avfallsminimering.

3 Vurderinger av alternativer til avfallshåndteringen

3.1 Søknader om deponering av avfall eller annet materiale skal vise at tilstrekkelige vurderinger har blitt gjort hierarkisk for de forskjellige avfallsalternativene, en rekkefølge som innebærer en økende miljøbelastning:

Tilbakeføring av masse til gruve
Gjenbruk av veianlegg og bygningsmasse
Landdeponi og sjødeponi

3.2 En tillatelse til å dumpe avfall eller annet materiale skal ikke gis dersom den bestemmende myndighet fastslår at det finnes egnede muligheter til gjenbruk, resirkulering eller behandling av avfallet uten ugrunnet risiko for menneskers helse eller miljø eller uforholdsmessige kostnader. Den praktiske tilgangen av andre former for deponering bør vurderes i lys av en sammenlignende risikovurdering som involverer både deponering og de andre alternativene.

4 Kjemiske, fysiske og biologiske egenskaper

4.1 Kvaliteten og formen av materialet og på hvilken basis det er karakterisert som geologisk og inert i det marine miljø bør spesifiseres. I denne beskrivelsen bør det påvises at de kjemiske egenskapene av materialet (inkludert opptak av hvilket som helst av elementene eller stoffene fra materialet av levende organismer) er slik at den eneste virkning blir på grunn av sine fysiske egenskaper. Dermed vil vurderingen av de miljømessige konsekvensene være basert utelukkende på opprinnelse, mineralogi, og den totale mengden og fysiske natur av materialet.

4.2 Karakterisering av materialet og dets bestanddeler skal ta hensyn til:

Opprinnelse, inkludert mineralogi, mengde, og konsistens som skal deponeres
Fysisk stabilitet

5 Handlingsplan

5.1 Handlingsplanen er et utgangspunkt for å avgjøre om et materiale er ansett som akseptabelt for deponering. Den utgjør en viktig del av vedlegg 2 til 1996-protokollen og vitenskapsgruppen vil kontinuerlig vurdere alle sider av den for å bistå avtalepartene med dens anvendelse. Den kan også anvendes for å møte kravene i vedlegg I og II i London-konvensjonen 1972. Men da inerte materialer ikke vil påvirke biologiske systemer annet enn gjennom fysiske prosesser, trenger ikke handlingsplanen inneholde detaljerte betraktninger.

6 Valg av deponisted

6.1 Riktig valg av deponisted i sjøen for deponimasse er av overordnet betydning.

6.2 Informasjon om valgt deponisted skal inneholde:

Vurdering av fysiske og biologiske egenskaper i vannsøylen og havbunnen
Betraktning av andre fasiliteter, verdier og annen bruk av sjø i området
Vurdere sedimentstrømmen fra deponimassene i forhold til eksisterende sedimentstrømmer
Vurdere økonomisk og operasjonell gjennomførbarhet

6.3 Veiledning for prosedyrer som skal følges i valg av deponeringssted finnes i en rapport av Joint Group of Experts on the Scientific Aspects of Marine Environmental Protection (GESAMP rapporter og studier No. 16 - Vitenskapelige kriterier for valg av avfallshåndteringssteder i Sjø). Før man velger deponeringsområde, er det viktig at oseanografiske karakteristikker av det generelle området er tilgjengelig for deponiområdet. Denne informasjon kan søkes opp i eksisterende litteratur, men feltarbeid bør foretas for å fylle eventuelle hull. Bare de biologiske funksjonene som er relevante for fysiske effekter som turbiditet og sedimenttransport krever detaljert vurdering.

6.4 Noen av de viktigste naturverdiene, biologiske funksjonene og bruksområdene av havet som må vurderes før man bestemmer den endelige plasseringen av deponisted, er:

Er det strandlinjer og badesteder i nærheten?
Hvor fint er området og har det særskilt kulturell eller historisk verdi?
Har området spesiell vitenskapelig eller biologisk betydning, som f.eks. naturreservat?
Er det fiskeområder i nærheten?
Er det gyte, utklekking eller rekrutteringsområder i nærheten?
Finnes trekkveier for fisk i nærheten?
Er det sesongmessige og kritiske habitater i området?
Er det skipsleie i nærheten?
Er området militært avgrenset?
Er det teknisk bruk av sjøbunnen fra før; gruvedrift, undervannskabler, avsalting eller energiomdanning i området?

Størrelsen av deponistedet

6.5 Størrelsen på deponistedet er viktig av følgende årsaker:

Deponistedet bør være stort nok, med mindre det er godkjent et spredningsområde, til at hoveddelen av materialet forblir enten innenfor de oppgitte grensene eller innenfor et anslått område som blir påvirket av deponeringen
Deponistedet bør være stort nok til å romme forventede volumer av fast avfall og / eller flytende avfall som skal fortynnes til i størrelsesorden de samme verdiene som de eksisterende bakgrunnsnivåene før eller etter deponering
Deponistedet bør være stort nok i forhold til det planlagte volumet av deponeringen slik at deponistedet kan tjene sin hensikt i mange år
Deponistedet bør ikke være så stort at overvåkning blir tidkrevende eller blir uhensiktsmessig dyrt

Kapasiteten på deponistedet

6.6 For å vurdere kapasiteten til et deponisted, spesielt for fast avfall, bør følgende tas i betraktning:

Forventet deponimengde per dag, uke, måned eller år
Hvorvidt det er et sted med stor spredning eller ikke
Tillatt reduksjon av vanndybde over området som følge av opphopning av deponiavgang

Vurdering av mulige konsekvenser

6.7 Hensyn må tas til i forhold til partikkelstrømmen av stoffet som skal deponeres i det lokale og regionale området rundt deponeringsstedet. Dersom det er antatt at deponeringen vil medføre en økning i forhold til eksisterende partikkelstrøm fra naturlige prosesser, bør dumping på stedet anses som utilrådelig. De eneste strømningene som er relevante for inert, uorganisk geologisk materiale er sedimenttransporterte partikler i vannsøylen, og i sediment-vann grensesnittet. Spesiell oppmerksomhet må rettes mot i hvilken grad deponering av materialet kan føre til effekter på marine bunndyr (f.eks, kvelning, endringer i bunndyrsmangfold, habitat endringer).

6.8 Temporale karakteristika bør vurderes for å identifisere potensielt kritiske tider av året (for eksempel for marint liv) når dumping ikke bør skje. Dette hensynet synliggjør perioder hvor det er forventet at deponeringsoperasjoner vil ha mindre betydning enn andre ganger. Om disse begrensningene blir for tunge og kostbare, bør det være mulighet for et kompromiss hvor prioriteringer må gjøres for at etablerte arter kan bli helt uforstyrret. Eksempler på slike biologiske hensyn er:

Perioder når marine organismer migrerer fra en del av økosystemet til en annen (for eksempel fra en elvemunning mot åpent hav eller vice versa) og vokse- og gyteperioder
Perioder når marine organismer er i dvalemodus og kan bli begravd i sedimentene
Perioder når særlig sensitive og muligens truede arter er utsatt

Det grunnleggende hensynet som er relevant av disse bestemmelsene er de fysiske effektene av inert, uorganisk geologiske materialer på biota (flora og fauna) i vannsøylen og bunndyr og habitatsendringer.

Spredning av forurensning

6.9 Spredning av forurensning er avhengig av flere faktorer, blant disse er:

Matrisetype
Forurensningstype
Den fysiske tilstanden til systemet, for eksempel temperatur, vannføring, suspendert stoff
Biologiske aktiviteter, f.eks, Bioturbasjon

7 Vurdering av potensielle effekter

7.1 Vurdering av mulige effekter bør resultere i en kortfattet redegjørelse av forventede konsekvenser for hhv. land- eller sjødeponi, dvs. "konsekvensutredning". Den gir et grunnlag for å avgjøre om man bør godkjenne eller avvise det foreslåtte deponeringsalternativet og for å definere krav til miljøovervåking. Så langt som mulig bør deponering av avfall som medfører spredning og fortynning av forurensninger i miljøet unngås, og preferanser til teknikker som hindrer spredning av forurensninger til omgivelsene.

7.2 Vurderingen for deponeringen skal inkludere informasjon om avfallsegenskapene, forholdene på det foreslåtte deponeringsstedet, partikkelstrøm og forslag til deponeringsteknikker og angi potensielle effekter på menneskers helse, levende ressurser, fasiliteter og annen rettmessig bruk av havet. Vurderingen bør definere miljøet, varighet og utstrekning av forventede effekter basert på rimelig konservative forutsetninger.

7.3 Vurderingen bør være så omfattende som mulig. De primære mulige konsekvensene bør identifiseres i løpet av utvelgelsesprosessen for deponeringssted. Disse anses å utgjøre de største alvorlige farene mot menneskers helse og miljøet. Endringer i det fysiske miljø, risiko for menneskers helse, devaluering av marine ressurser og interferens med andre rettmessige bruksområder av havet blir ofte sett på som primære bekymringer i denne forbindelse.

7.4 Når man lager en konsekvensutredning, skal det særlig legges vekt på, men ikke begrenses til, potensielle skadevirkninger på naturverdier (f.eks tilstedeværelse av flytende ting), sensitive områder (f.eks, gyting, utklekkingsområder eller spiseområder), habitat (f.eks, biologiske, kjemiske og fysiske endringer), vandringsmønster og salgbarhet av ressursene. Vurderinger bør også gjøres i forhold til potensielle konsekvenser for annen bruk av havet, inkludert: fiske, båtfart, teknisk bruk, områder av spesiell interesse og verdi, og tradisjonell bruk av havet.

7.5 Selv det minste og mest harmløse avfall kan ha en rekke forskjellige fysiske, kjemiske og biologiske innvirkninger. Konsekvensanalyser kan ikke omfatte alle disse. Det må være kjent at selv de mest omfattende konsekvensutredningene ikke kan løse alle mulige scenarier, f.eks. uventede konsekvenser. Det er derfor viktig at overvåkningsprogrammet knyttes direkte opp mot konsekvensutredningen og slik kan brukes som en tilbakemelding for å verifisere at de antatte påvirkningene i utredningen er i henhold til målingene, og slik også kontrollere at de innførte forvaltningsmålene som anvendes for deponeringsteknikker og deponeringsstedet er tilstrekkelige. Det er viktig å identifisere kildene og konsekvensene av usikkerhet. De eneste effektene som krever detaljert vurdering i denne sammenheng er fysiske effekter på biota (flora og fauna).

7.6 De forventede konsekvensene av deponering bør beskrives med tanke på berørte naturtyper, prosesser, arter, lokalsamfunn og bruksområder. Det nøyaktige omfang av den antatte effekten (for eksempel endring, respons, eller forstyrrelser) skal beskrives. Effekten skal kvantifiseres tilstrekkelig detaljert slik at det ikke skal være noen tvil om variablene som skal måles under feltovervåkning. I den sistnevnte sammenheng, ville det være nødvendig å bestemme "hvor" og "når" virkninger kan forventes.

7.7 Det bør legges vekt på biologiske effekter og habitatendringer samt fysiske og kjemiske endringer. Følgende faktorer bør vurderes:

Fysiske endringer og fysiske effekter på biota (flora og fauna)
Effekter på sedimenttransport

7.8 I tilfeller ved gjentatte eller mange deponeringsoperasjoner, bør konsekvensutredningen ta hensyn til den kumulative effekten av slike operasjoner. Det vil også være viktig å vurdere mulige interaksjoner med andre deponeringspraksiser i området, både eksisterende eller planlagte.

7.9 En analyse av hvert deponeringsalternativ bør vurderes i lys av en komparativ vurdering av de følgende forhold: helsefare, miljøkostnader, farer (inkludert ulykker), økonomi og utelukkelse av fremtidig bruk. Hvis denne vurderingen viser at tilstrekkelig informasjon ikke er tilgjengelig for å fastslå den sannsynlige effekten av det foreslåtte deponeringsalternativet, inkludert potensielle langsiktige skadelige konsekvenser, da bør ikke dette alternativet vurderes nærmere. I tillegg, dersom vurderingen av det sammenlignbare alternativet viser at deponeringsalternativet ikke er å foretrekke, bør tillatelse til dumping ikke bli gitt.

7.10 Hver vurdering bør konkludere med en uttalelse som støtter en beslutning om å utstede eller nekte tillatelse til dumping.

7.11 Dersom det kreves overvåkning, bør effekter og parametere beskrevet i utredningen bidra til å veilede felt- og analysearbeid, slik at relevant informasjon kan oppnås på en effektiv og kostnadsbesparende måte.

8 Monitorering

8.1 Overvåkning brukes til å bekrefte at tillatelsens vilkår er oppfylt – en samsvarskontroll – og at forutsetningene satt i tillatelsesgjennomgangen og prosessen med utvelgelse av deponeringssted var riktige og tilstrekkelige til å beskytte miljøet og menneskers helse - feltmonitorering. Det er viktig at slike overvåkingsprogrammer har klart definerte mål.

8.2 Konsekvensutredningen danner grunnlag for å definere feltovervåkningen. Måleprogrammet bør være utformet slik at det kan fastslå om endringer i mottakermiljøet er som antatt. Følgende spørsmål må besvares:

Hvilke testbare hypoteser kan utledes fra konsekvensutredningen?
Hvilke målinger (type, beliggenhet, frekvens, ytelseskrav) er nødvendig for å teste disse hypotesene?
Hvordan skal dataene håndteres og tolkes?

8.3 Det kan vanligvis antas at egnede spesifikasjoner av eksisterende (pre-disposisjon) forhold i mottaksområdet allerede er inkludert i søknaden for deponering. Dersom disse er utilstrekkelige for å lage en konsekvensanalyse, vil konsesjonsmyndigheten kreve ytterligere informasjon før en endelig beslutning om tillatelse gis.

8.4 Tillatelsesmyndigheten er oppfordret til å ta hensyn til relevant informasjon fra forskning i design og tilpasning av overvåkingsprogrammer. Målingene kan deles i to typer - de innenfor sonen av forventet effekt og de utenfor.

8.5 Målingene bør være laget slik at det er mulig å avgjøre om påvirkningen i sonen og påvirkningen utenfor sonen er i henhold til antagelsene. Dette kan gjøres ved å lage en sekvens av målinger i rom og tid som sikrer at det projiserte romlige omfanget av endringen ikke er overskredet. Sistnevnte kan oppnås ved tilgang til målinger som gir informasjon om omfanget av endring som skjer utenfor sonen som et resultat av deponeringsoperasjonen. Ofte vil disse målingene være basert på en nullhypotese - at ingen vesentlig endring kan detekteres.

8.6 Resultatene fra overvåkingen (eller annen relatert forskning) bør gjennomgås med jevne intervaller i forhold til målene og kan gi grunnlag for å:

Endre eller avslutte feltovervåkingsprogrammet
Endre eller tilbakekalle tillatelsen
Omdefinere eller lukke deponeringsstedet
Endre på hvilket grunnlag søknader om å deponere vurderes

9 Vilkår for tillatelse

9.1 En beslutning om å utstede en tillatelse bør bare gjøres dersom alle effektevalueringer er fullført og overvåkningskrav bestemmes. Bestemmelsene i tillatelsen skal sikre, så langt det er praktisk mulig, at miljøforstyrrelser og skade minimeres og fordelene maksimeres. Enhver tillatelse skal inneholde data og informasjon som sier:

Hvilke typer, mengder og kilder til materialer som skal dumpes
Plasseringen av deponeringssted
Metoden for deponering
Overvåkning- og rapporteringskrav

9.2 Hvis deponering er det valgte alternativet, må en autorisert deponeringstillatelse utstedes før deponering kan starte. Det anbefales at det gis muligheter for offentlig innsyn og deltakelse i tillatelsesprosessen. Ved å gi tillatelse, vil den hypotetiske innvirkningen som skjer innenfor de definerte grensene av deponeringsområdet, som for eksempel endringer i det fysiske, kjemiske og biologiske lokale miljøet være akseptert av tillatelsesmyndigheten.

9.3 Tilsynspersonell bør bestrebe å til enhver tid håndheve prosedyrer som vil redusere miljøendringer så mye som mulig i forhold til grensene for tillatte miljøendringer, hensyntatt de teknologiske mulighetene så vel som de økonomiske, sosiale og politiske bekymringer.

9.4 Tillatelser bør gjennomgås med jevne mellomrom, ta hensyn til resultatene av overvåking og målene for overvåkingsprogrammene. Gjennomgang av overvåkningsresultater vil indikere om feltprogrammer må videreføres, revideres eller avsluttes, og vil bidra til informasjon om videre beslutninger, endringer eller tilbakekalling av tillatelser. Dette er en viktig tilbakemeldingsmekanisme for beskyttelse av menneskers helse og det marine miljø.